Haramsøya ødelegges i disse dager av de nye koloniherrene Zephyr og Stangeland Maskin.
Zephyr eies av Viken fylkeskommune og en rekke østlandskommuner gjennom selskapene Glitre Energi, Vardar, og Østfold Energi, der Drammen er den største eieren med hele 22,18% direkte og indirekte eierskap i Zephyr. De fremstår nå som koloniherrer i en annen kommune i en helt annen landsdel.
Innbyggerne på Haramsøya forstår ikke hva som skjer. De forstår ikke at andre kommuner kan stå bak raseringen av hjemstedet deres, fordi eierkommunene på Østlandet kunne vel neppe gjort noe slikt mot sine egne innbyggere på ei lita øy? Men på Haramsøya bruker de rå makt for å presse seg frem i et kynisk forsøk på å tilrane seg naturressursene deres. Dette er i prinsipp og form ikke særlig forskjellig fra hvordan tidligere århundrers kolonimakter tilranet seg naturressurser i andre verdensdeler og land. Verdenshistorien er skrevet med grådighet, kynisme, utbytting og egen berikelse.
Det er i dette scenariet Stangeland Maskin nå ser sitt snitt til å sikre seg kortsiktig gevinst. Som en av landets største maskinentreprenører må de tydeligvis være fattige på penger for å ta et slikt oppdrag. De kan uansett neppe være særlig opptatt av eget omdømme når de tar et slikt oppdrag, der de må bruke store politistyrker for å fjerne en privtmann som sitter i egen bil på egen privat vei for å få tilgang til å sette i gang ødeleggelsene.
Milliardærarving Olav Stangeland fikk da heller ikke de beste skussmål fra faren Trygve da han i boken “På Min Måte” som ble utgitt i 2004:
Bekymret for den nære framtid
Når det gjelder PR-delen av forretningsdrifta, er han litt urolig for nærmeste framtid. Olav, sønnen som er ansvarlig for den daglige drifta, og skal overta hele ansvaret med tid og stunder, er nemlig “heilt umulige” når det gjelder sansen for PR. Det finnes ikke talent. “Han er altfor opptatt av å fremstå som seriøs og dermes også altfor redd for kritikk!” slår Trygve bestemt fast.
En katastrofe av en omdømmesak
Det er ingen vanlig oppdrag Stangeland Maskin nå har tatt på seg. Siste årets tilspissede konflikter rundt vindkraftutbygginger burde fått varselklokkene til å ringe i hovedkvarteret på Soma i Sola kommune på Jæren. I stedet teller de nye millioner når de ringer i klokka for to nye vindkraftjobber, Måkanuten i Rogaland og Haramsøya. “FORNYET TILLIT I VINDKRAFTUTBYGGING” kaller de det. Å ødelegge andre menneskers hjemsted kaller de altså “tillit”.
Stangeland – Fornyet tillit i vindkraftutbygging
Haramsøya før og etter Stangeland
Haramsøya er en liten øy der øyas høydeparti er omkranset av bebyggelse. Når vindkraftanlegget nå kommer til å dekke hele høydepartiet har øyas innbyggere ingen muligheter til å unnslippe pågående støy, og har heller ingen andre steder å gjøre av seg eller gå på tur og nyte øyas fred og ro når hele høydepartiet blir omgjort til et industriområde med gigantiske vindturbuner rett over bebyggelsen. En av grunnene til at mennesker velger å bosette seg slike steder er nemlig fred og ro og nærhet til naturen. Dette gir levende og gode lokalsamfunn der de tar vare på og hjelper hverandre. Nå, uten at de har fått sin stemme hørt blir nå alt dette tatt fra dem, og for hva? Kortsiktig kynisk griskhet fra mektige selskap som ikke akkurat mangler hverken penger eller ressurser. Nå skal de samme selskapene altså ødelegge et helt samfunn for egen berikelse. Dette kommer samtidig også til å bli deres bane. “Elefantsyka” som Trygve Stangeland kalte det i boka si “På Min Måte” er tilsynelatende det eneste som nå styrer selskapet, dets eier Olav Stangeland og daglig leder Tommy Stangeland.
Stangeland kommer til å betale en høy pris for sin involvering i prosjektet.
Hvorfor vi går på en underleverandør?
Dette er et spørsmål som mange stiller seg, fordi det er jo ikke de som eier anlegget. Nei, vi er selvsagt godt klar over dette. Samtidig er det slike selskaper som både muliggjør gjennomføringen og som også beriker seg på andres ulykke. Stangeland Maskin har selv valgt å ta dette oppdraget og må også selv ta det omdømmet som følger det. Som en av landets største maskinentreprenører har de god råd til å si nei til slike oppdrag. De bruker jo gode oppdrag aktivt i egen markedsføring så da er det bare rett og rimelig at de også hefter ved de dårlige. De har også hatt flere gode anledninger til å trekke seg ut, både når de så den solide motstanden fra en lokalbefolkning som ikke ønsker å få sitt lokalsamfunn ødelagt. De kunne godt ha trukket seg ut og vist samfunnsansvar da de så at det måtte store politistyrker til for å fjerne en privatperson fra egen privat grunn for å gjennomføre oppdraget. De har allerede hatt mange gode anledninger til å trekke seg ut, men har istedet selv valgt å gå frem med makt mot lokalbefolkningen for å gjennomføre arbeidet.
Å ansvarliggjøre en underleverandør er på ingen måte unaturlig. Med et slikt katastrofeoppdrag virker det underlig at et milliardkonsern ikke har råd til å si nei. Men på en annen side så er det kanskje denne rå kynismen som er grunnen til at de nå er så store?
Litt av denne kynismen kommer klart frem i Trygve Stangelands bok “På Min Måte” der har beskriver en selskapskultur som har vokst frem i oljealderen:
Vill vest
I Hinnavågen låg “fryktelig mange penger” og ventet på rett person. Her blei det ikke tatt smålige hensyn. Alt skulle skje så rasende fort, materialer bei kjøpt inn, brukt – og knust i stedet for gjenbruk. Det var ingen som benket en spiker der,” sier Trygve lakonisk. Her var det ødsling av ukjent karakter, og her var TS “hoffleverandør” av arbeidskraft. Det utstyret han ikke hadde, sørget han for å kjøpe straks behover meldte seg. I en bransje der tidsfristene var viktigere enn kostnadene, gjaldt det å ta vare på “sitt gode navn og rykte” som påliteligheten selv.
De hadde kjøpt en dyr “dozer” som etter ei ukes levetid havnet i sjøen. TS så seg ikke tid til å drive bergingsarbeid, og fikk kjøpt erstatning med en gang. Seinere, da dokken blei tømt for vann, kom plutselig drukningsobjektet til syne igjen. Den blei spylt rein og solgt relativt umiddelbart, for når en “bader slike maskiner i sjøen, blir de ikke særlig gode etterpå”!
Men blir det ikke bare noen andre som påtar seg dette oppdraget og fortsetter om Stangeland Maskin nå trekker seg ut? Jo, selvsagt, men samtidig må de være bra kyniske og desperate for å ta et slikt oppdrag. Det gir ikke noe bedre omdømme for et annet selskap enn det nå er for Stangeland Maskin. Det nytter heller ikke å si at “vi fulgte bare ordre“. Det nytter ikke. I hvertfall ikke nå i 2020. Nå er hvert selskap ansvar for egen bedriftskultur og for eget omdømme. På Jæren er man vant med å bygge ei steingard, stein på stein, og alle vet at bruker man feil stein i bunn så raser hele steingarden. Dersom ingen vil ta slike oppdrag blir det heller ikke bygget. Stangeland Maskin setter nå alt inn på å ødelegge et lite lokalsamfunn og må nå også betale prisen for det med et kynisk og råttent omdømme og ettermæle.
Han Trygve holdt seg stort sett innenfor fylkesgrensene…
I boka “På Min Måte” sier Trygve Stangeland følgende om ekspansjon og “elefantsyke”:
Tanker om ekspansjon
En strategi er at det alltid vil være oppdrag dersom man bare er villig til å utvide der geografiske virksomhetsområdet tilstrekkelig. En slik tankegang kan lett føre til “elefantsjuke”, noe som er risikabelt og i denne sammenheng kan sammenliknes med å spille “russisk rulett”.
Selv holder TS Maskin seg stort sett innenfor fylkesgrensene, og var verken med på utbygginga av Gardermoen flyplass eller OL på Lillehammer. “Slike steder flokker entreprenører fra hele landet seg, og presser prisene for hverandre.
“Ved å holde seg innen et relativt lite og avgrenset område oppnår en stor markedsandel og en bedre utnyttelse av utstyr og folk. Synergi-effekt,” sier Trygve, og vi opplever et av de tilfellene der han tyr til fremmedord.
Med sønnen Olav ved roret er tydeligvis denne strategien kastet fullstendig på båten, spadd ned og begravd. Er det “elefantsjuka” som nå råder grunnen i Stangeland Maskin…?
Omdømme og mangel på stolthet
At man bygger sitt omdømme på de jobbene man velger å ta er et ubestidt faktum. Stangeland Maskin har nå valgt et av de mest konfliktfylte oppdragene i landet og har også valgt å presse seg frem i et lokalsamfunn med makt.
For å illusterere dette så er det nok å henvise til en annen stor Jærbedrift som profilerer seg med “Pride in every move”. Olav Stangeland, derimot synes imidlertid å mangle stolthet ovenfor det hans selskap nå gjør på Haramsøya og med lokalsamfunnet der. Et banner med budskap fra Haramsøya tåler han i hvertfall ikke å se. Det er bare å glede seg, Miljøvernforbundet har mer på lager…
Å ha ryggrad…
At det er lov å takke nei til slike oppdrag demonstrertes tydelig i Flekkefjord nå nylig der en kai-eier nektet å ta i land turbindeler.
– Vi er imot denne utbygginga og har gitt klar beskjed til Norsk Vind om at det ikkje er aktuelt å bruke kaia vår, seier administrende direktør Peder Andersen i Andersen Mek. Verkstad (AMV) i Flekkefjord.
NRK – Kai-eigar nektar å ta imot vindturbinar – håper å stoppe utbygginga
Å ha baller og ryggrad er tydeligvis noe Stangeland konsernet fullstendig mangler, men en liten kai-eier i Flekkefjord har råd til å si nei. Hvor fattige er egentlig milliardkonsernet Stangelend når de nå bare MÅ ta dette oppdraget for noen skarve millioner?
Og slik bygger selskapet omdømme…
Norges Miljøvernforbund har bare så vidt startet med å ansvarliggjøre selskapet for ødeleggelsene. Forvent mye mer…
Et ubehagelig omdømme
At milliardærdirektøren og eieren av Stangeland konsernet har ting å skjule i selskapet ble raskt tydelig da han senere på kvelden plasserte Stangelandveteranenes buss på marken foran banneret.
Det hjelper ikke å dekke over og skjule, det blir bare verre…
For de som har dekket til noe ubehagelig eller som må skjules vet at det ikke hjelper. Snarere tvert imot, fordi nå vil også det som settes forran bli assosiert med det en forsøker å skjule, og hver gang en nå ser TS-veteranenes buss vil en tenke på Haramsøya og den markedsmessige katastrofen det er for selskapet. Dette er den bussen TS-veteranene bruker til alle tilstelninger og turer, og nå er det altså denne bussen Olav Stangeland bruker for å skjule sannheten om selskapets virksomhet på Haramsøya. TS-veteranenes buss er med dette nå blitt et symbol på en konserndirektør og eier som ikke tåler å se sannheten utenfor eget stuevindu, og som ser det som mye viktigere å skjule bundskapet enn å gjøre noe med selve problemet. At han på denne måten velger å bruke selskapets gamle og trofaste veteraner for å skjule det han personlig ikke tåler å se forteller mer om karakter og personlighet enn noe annet. Lykke til Olav, nå er det på tide å ta tapet som en mann, pakke sammen virksomheten på Haramsøya og frakte utstyret ditt sørover mens du fremdeles har noe ære igjen. Det blir blir bare verre etter dette…
Streisand-effekten, når det å skjule noe gir økt oppmerksomhet
De fleste har hørt om Barbara Streisand, og kjenner gjerne til fenomenet der det å skjule eller dekke over noe skaper økt oppmerksomhet omkring det en forsøker å holde skjult. Dette kalles gjerne Streisand-effekten. Etter at Barbara Streisand forsøkte å gå rettens vei for å hindre at folk skulle få se gigantvillaen hennes på den mest fasjonable delen av California ble dette i stedet den store snakkisen der alle bare måtte se dette bildet. Det hele fikk altså en helt motsatt effekt, der det var sensurforsøket i seg selv som førte til at nærmere en halv million mennesker så bildet de nærmeste ukene etterpå når det hele hadde blitt forbigått i stillhet om det ikke hadde blitt så mye oppstuss rundt bildet. Historien er full av slike eksempler, og Stangeland Maskin er nå selv i ferd med å oppnå det sammen ved å skjule et banner som viser sannheten om deres konfliktfylte prosjekt på Haramsøya.
Og verre kommer det til å bli…
Å bite seg fast på Haramsøya kommer til å bli en omdømmemessig hengemyr som blir hengende ved selskapet til evig tid. Man viser med all tydelighet at man er villig til å nærmest “gå over lik” for å tjene noen skarve ekstra millioner. En skulle trodd selskapet og dets eier var lutfattig for at de ikke kunne si et klart nei. Sannheten er at Stangeland konsernet er blant landets største og rikeste. Kanskje er det denne arrogansen som har blindet dem og ført dem inn i dette? Norges Miljøvernforbund har gått etter flere større miljøkriminelle bedrifter før, og bakker heller ikke av for en grisk og kynisk maskinentreprenør som Stangeland. Haramsøya skal reddes, og Stangeland må ta sitt ansvar og komme seg vekk og la lokalsamfunnet på vakre Haramsøya være i fred.
Norges Miljøvernforbund kommer ikke til å stoppe å ansvarliggjøre hverken Stangeland Maskin eller andre aktører og leverandører når de går inn i så konfliktfylte og ødeleggende prosjekter som det på Haramsøya.
Norges Miljøvernforbunds leder, Kurt Oddekalv var nylig på Stangelandkonsernets hovedkontor for å konfrontere eier og konserndirektør Olav Stangeland med ødeleggelsene på Haramsøya, men han var ikke til stede…
Eier og konserndirektør Olav Stangeland var heller ikke å finne på TS Museet. Selv om arbeidsfolkene var utenfor møtte vi en stengt dør…
Heller ikke hjemme hos han sjøl, fant vi noen. Hvor er Olav..?
Glem heller ikke at Kurt Oddekalv ringte Olav Stangeland personlig i fjor og lovet et helvete om de gikk inn på Haramsøya. Og er det noe Kurt Oddekalv er kjent for, så er det å holde ord. Dette blir et helvete for Stangeland konsernet…
Og, kjære Olav Stangeland. Dersom du tror det hjelper å plassere en buss foran banneret som er hengt opp like utenfor stuevinduet ditt, så kjenner du ikke Norges Miljøvernforbund. Om du ikke trekker deg pent og pyntelig ut av Haramsøya så blir det omdømmemessig mye verre etter dette. Mye, mye verre. Dette er en kamp du ikke kan vinne. Og fortsetter du så drar du selskapet ditt ned i en omdømmemessig katastrofe.
For Haramsøya, og dens innbyggere, ja den er verd å ta vare på.
Herifra og ut blir det bare verre…
Omdømmemessig mye verre. Ta tapet og trekk deg ut NÅ, Stangeland..!!!
Norwegian 
English 
