Norge bryter EUs vanndirektiv

Norges Miljøvernforbund klager Norge inn for EFTA.

Norge har deltatt fullt ut i felles europeisk gjennomføringsstrategi for vanndirektivet «European Common Implementation Strategy» (CIS) for the Water Framework Directive» (WFD) siden 2001. Vannforvaltningsplanen «River Basin Management Plan» (RBMP) ble godkjent av Klima- og miljødepartementet 1. juli 2016 og skulle være i tråd med WFD.

Fra 14. desember 2018 skulle WFD være en del av nasjonal rett. Her har Norge sviktet, noe som forklares med at Forskrift om rammer for vannforvaltningen (vannforskriften) av 2006 verken transformerer eller implementerer WFD til norsk rett på en tilfredsstillende måte. Den norske vannforskriften skal, med bakgrunn i det konkrete innholdet, samsvare med WFD og fremme de samme formål og motiver som følger av EØS-avtalen. Norges eneste handlefrihet er å kunne bestemme formen og midlene for gjennomføringen (EØS avtalen artikkel 7).

  • «Art 7. Rettsakter som er omhandlet i eller inntatt i vedlegg til denne avtale eller i EØS-komiteens vedtak, skal være bindende for avtalepartene og skal være eller gjøres til del av deres interne rettsorden som følger …
  • en rettsakt som tilsvarer et EØS-direktiv skal overlate til avtalepartenes myndigheter å bestemme formen og midlene for gjennomføringen».

Det er kun Naturmangfoldloven § 26 (vedtatt av Stortinget 20. november 2018, senere sanksjonert 14. desember 2018), som er den første og eneste hjemmel som spesifikt viser til WFD. Det vil si at før denne dato finnes ingen lovhjemmel i norsk rett for noen organ til å gjennomføre WFD i norsk rett. Følgende fremkommer av teksten i Naturmangfoldloven § 26a):

  • «Kongen kan fastsette de forskrifter som er nødvendig for å gjennomføre Europaparlamentes- og rådsdirektiv 2000/60/EF av 23. oktober 2000 om fastsettelse av rammer for fellesskapstiltak for vannpolitikk (vanndirektivet) i norsk rett».

Naturmangfoldlovens § 26a) er ikke fulgt opp, og det beviser jeg ved å sammenligne vannforskriftens formålsparagraf med WFD sin formålsparagraf:

Forskrift om rammer for vannforvaltningen (vannforskriften) av 15. desember 2006
§ 1. Formål:

  • «Formålet med denne forskriften er å gi rammer for fastsettelse av miljømål som skal sikre en mest mulig helhetlig beskyttelse og bærekraftig bruk av vannforekomstene.
  • Forskriften skal sikre at godkjente vannforvaltningsplaner med tilhørende tiltaksprogrammer revurderes og oppdateres hvert sjette år».

EUROPAPARLAMENTETS-OG RÅDSDIREKTIV 2000/60/EF av 23. oktober 2000 om fastsettelse av rammer for felleskapstiltak for vannpolitikk (Vanndirektivet).

Artikkel 1:

  • «Formålet med dette direktivet er å etablere et rammeverk for beskyttelse av innsjøflater, overgangsvann, kystvann og grunnvann som hindrer ytterligere forverring og beskytter og forbedrer statusen for akvatiske økosystemer og, med hensyn til deres vannbehov, terrestriske økosystemer og våtmarker, direkte avhengig av akvatiske økosystemer».

Dvs. at det skulle være klart nok at Vanndirektivet er bindende for Norge, at dette skal være en del av nasjonal norsk rett, og hvilket altså skjedde (endelig) den 14. desember 2018.

Slik Regjeringen formulerer seg i vannforskriften er det ikke tatt hensyn til WFD. Vannforskriftens § 1 tar kun for seg fastsettelse av miljømål uten at det klausuleres at ingen forverring er lovlig! Formålsparagrafens utforming åpner opp for at det kan settes grenseverdier som er så høye at selv den verste kloakk kan finne aksept og således godkjennes som lovlig.

Eksempelvis: For å unngå diskusjon om forurensningen rundt merdene flyttes oppdrettsanleggene fra et område med miljøtilstand dårlig til et annet renere område. Slik kan det fortsette inntil alle fjorder får påvist dårlig eller svært dårlig miljøtilstand. Begrunnelsen er like enkel som den er feilslått; det Vannforskriften forplikter Norge til er mest mulig helhetlig beskyttelse. Det er nok at kystvannet har god økologisk og god kjemisk tilstand. Slik Norge praktiserer det holder det da å vise til at forurenser ikke har råd til å ta hånd om søppel, kloakk, avfall etc., så da er det ikke mulig, som også vannforskriften § 4 viser til:

  •  «Tilstanden i overflatevann skal beskyttes mot forringelse, forbedres og gjenopprettes med sikte på at vannforekomstene skal ha minst god økologisk og god kjemisk tilstand…».

Vannet skal beskyttes mot forringelse, men formulering om at vannet ikke skal forringes finnes ikke. Dette er et paradoks i seg selv. Vannforskriften krever at miljøforvaltningen må bestrebe seg på at de har gjort alt som står i sin makt for å beskytte kystvannet, noen som dessverre viste seg mislykket. Vurderingen etter vannforskriften blir da hvorvidt en fjord som følge av dumping, avfall, utslipp og lignende går over fra noe myndighetene definerer som «god», «dårlig» eller i verste fall «svært dårlig». Vannforskriftens 1.2 Normative definisjoner for klassifisering av økologisk tilstand:

  • «Vann som viser tegn på omfattende endringer av verdiene for biologiske kvalitetselementer for den aktuelle typen overflatevannforekomst, og der relevante biologiske samfunn avviker vesentlig fra det som normalt forbindes med typen overflatevannforekomst under uberørte forhold, klassifiseres som dårlig».
  • «Vann som viser tegn på alvorlige endringer av verdiene for biologiske kvalitetselementer for den aktuelle typen overflatevannforekomst, og der store deler av relevante biologiske samfunn som normalt forbindes med typen overflatevannforekomst under uberørte forhold, er fraværende, klassifiseres som svært dårlig».

I en fjord som Repparfjorden der det tidligere var yrende liv og en uberørt biotop før 1971 var det etter 9 år med gruvedrift intet liv der «deponiet» ble plassert. Her må vel tilstanden betegnes som svært dårlig? I dag 2019- 40 år senere kunne en av gruveselskapets marinbiologiske eksperter triumfere over at hun hadde konstatert visse antydninger til liv i et område som forsøksvis var anlagt «deponi» i fjorden.

EU/EØS nasjonale stater er unntatt fra plikten til å gripe til handling dersom nedbrytning kommer fra en “naturlig årsak eller force majeure”. Avfall som dumpes i en norsk fjor defineres ikke som naturlig årsak eller force majeure.

Relevant bestemmelse i forhold til dette er WFD artikkel 4 nr. 6:

WFD hovedformål er å fremme bedring av dårlig vannkvalitet og bare godtar forverret vann i to tilfeller:

  • naturlig årsak
  • force majeure

Norge gir anledning til å la vannets kvalitet gå fra utmerket eller godt til dårlig og verre. Dette er i strid med WFD. Regjeringen svikter oppfølgingen av Naturmangfoldloven § 26a) og den manglende gjennomføringen av forsiktighetsprinsippet bryter med Naturmangfoldloven § 9. Uavhengig av konklusjonen på dette spørsmålet, fortsetter en ytterligere utfordring for den forventede gyldigheten av Repparfjorden lisensen til å deponere gruvedrift. WFD tillater ikke at Norge skal lage Vannforskriften § 12 om ny aktivitet eller inngrep. WFD er bindende for Norge, EØS-avtalen Artikkel 7 b).

Vi skal ikke grave dypt i teksten for å konkludere med at den norske vannforskriften er langt utenfor WFD. Dermed er innrømmelsene som tillater NUSSIR å “deponere” gruvedrift i Repparfjorden, ikke berettiget og er lovstridig. Det samme angår påvirkningene fra oppdrettsnæringen. Oppdrettsnæringens økologiske påvirkninger er sammensatte og detaljert beskrevet av en rekke organisasjoners tidligere klager til EFTA i 2014 og 2015. I 2017 svarte EFTA Surveillance Authority (ESA) i sitt siste brev i saken 21. februar 2017 med følgende kommentar:

  • «I lys av arbeidet som skal påbegynnes snart, har vi besluttet å avvente resultatet av vurderingen av Norges RBMP før vi tar ytterligere skritt i saken. Prosjektet vil gi oss en grundig vurdering av akvakulturproblemet, samt ytterligere generell informasjon om hvordan WFD overføres til Norge».

Norsk lov samsvarer ikke med WFD. Vannforskriften ignorerer at det i WFD finnes et grunnleggende prinsipp om «kildebekjempelse». Videre sees det intet utslag av «føre-var-prinsippet». Hensynet til samfunnsøkonomiske forhold og arbeidsplasser endrer ikke på manglende innfrielse av WFD i norsk rett.

  • «Med lov skal land byggjast og ikke med ulov øydast»: Kong Magnus Lagabøte 1274.

Det er på høy tid med en «fitness check» av norsk lovverk. Norges Miljøvernforbund (NMF) griper nå sakene tilknyttet dumping av gruveavfall i norske fjorder og oppdrettsnæringens sammensatte miljøpåvirkninger. NMF klager Norge inn for EFTA og ESA.

Les klagen her.

Relaterte artikler

nb_NONorwegian